Hvem er min største helt?
Jeg må tenke meg om. Har jeg en helt som jeg ser opp til? Har jeg en person som stiller opp for meg? Som redder meg fra ubehagelige situasjoner, og som klarer å se det positive istede for det negative i disse stundene? En som setter andre fremfor seg selv? Det er ikke Supermann. Alle de gangene jeg har ønsket at en kappe-mann skal komme å redde meg! Fra den skumle hjemturen på en fredagskveld, fra skole og lekser, og fra voksenbursdager med skrikende sangstemmer. Jeg har sett opp mot himmelen, og ventet. Ikke ser jeg noe spindelvev. Ikke ser jeg en stor "S" skinnende mot meg som en ekstra stor stjerne. Ikke ser jeg en kjekk mann som i neste øyeblikk løfter meg opp i de alt for sterke og velformerte armer, for så å fly meg hjem så lett som en fjær. Supermann er ikke min største helt. Uansett hvor mye jeg skulle ønske han var det.
Nei, jeg vet hvem som har ringt meg på vei hjem fra kosekvelden på fredag. Hvem som har massert meg når lekser og skole får hodet mitt til å eksplodere, og hvem som ler med meg mens de henter meg på voksenbursdag og hører det fantastiske koret av 15 voksne menn og kvinner som synger "Mannen var ute etter øl". Mine venner er de beste heltene i hele verden. De støtter meg, forstår meg, redder meg, og har de overnaturlige kreftene som får meg til å le når jeg ikke vil det, eller får meg til å gråte når jeg vil, men ikke tør. De har ikke like store muskler som Supermann, men til gjengjeld ville ikke Supermann ha tent stearinlys og satt på jazz for å ha en ordentlig prat om hvordan jeg har det heller.
Jeg får bare takke for at jeg har så mange helter som jeg vet er der når jeg måtte trenge det. Dèt er luksus det! :-)
Jeg må tenke meg om. Har jeg en helt som jeg ser opp til? Har jeg en person som stiller opp for meg? Som redder meg fra ubehagelige situasjoner, og som klarer å se det positive istede for det negative i disse stundene? En som setter andre fremfor seg selv? Det er ikke Supermann. Alle de gangene jeg har ønsket at en kappe-mann skal komme å redde meg! Fra den skumle hjemturen på en fredagskveld, fra skole og lekser, og fra voksenbursdager med skrikende sangstemmer. Jeg har sett opp mot himmelen, og ventet. Ikke ser jeg noe spindelvev. Ikke ser jeg en stor "S" skinnende mot meg som en ekstra stor stjerne. Ikke ser jeg en kjekk mann som i neste øyeblikk løfter meg opp i de alt for sterke og velformerte armer, for så å fly meg hjem så lett som en fjær. Supermann er ikke min største helt. Uansett hvor mye jeg skulle ønske han var det.
Nei, jeg vet hvem som har ringt meg på vei hjem fra kosekvelden på fredag. Hvem som har massert meg når lekser og skole får hodet mitt til å eksplodere, og hvem som ler med meg mens de henter meg på voksenbursdag og hører det fantastiske koret av 15 voksne menn og kvinner som synger "Mannen var ute etter øl". Mine venner er de beste heltene i hele verden. De støtter meg, forstår meg, redder meg, og har de overnaturlige kreftene som får meg til å le når jeg ikke vil det, eller får meg til å gråte når jeg vil, men ikke tør. De har ikke like store muskler som Supermann, men til gjengjeld ville ikke Supermann ha tent stearinlys og satt på jazz for å ha en ordentlig prat om hvordan jeg har det heller.
Jeg får bare takke for at jeg har så mange helter som jeg vet er der når jeg måtte trenge det. Dèt er luksus det! :-)
Så nydelig en tekst, Idun! Dette rørte meg! Også skriver du med et strålende engasjement som får språket ditt til flyte og leve. Dette var GOD lesning - takk!
SvarSlettHelt enig i det Cecilie skrev. Utrolig fin tekst, Idun. Slik som du skriver, ble jeg skikkelig revet med. Til slutt tenkte jeg også på hvor heldig jeg er som har så mange helter :D
SvarSlettMia er forresten helt enig ;D
SvarSlett- Mia
Å :D
SvarSlettTakk! Det varmer skikkelig å høre dette.
Helter er best, ingen protest. De som står i mot, får en kappe slått under sin fot
:-D