Amélie - Min heltinne

Tangentene blir trykt ned med en luftig hånd og ut kommer søt musikk. Plutselig sniker det seg inn et parti med lyse toner, de er som små sommerfugler som leker seg i sommerlufta . Disse tonene får deg til å tenke på sommer, en sval bris som kommer smygende mellom alle bladene på de grønne trærne, en sommerbrun hånd som leker seg gjennom håret ditt.

Det er rart at en film, en låt eller en karakter kan skape slike assosiasjoner. Men for meg kan de det. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre er en slik film. Den leker med deg. Lar deg se det nydelige rundt deg som du til vanlig ikke legger merke til. Og mest av alt er det Amélie selv som er sommerfuglen som flyger omkring og følger med på alt som skjer rundt seg. En sjelden gang lander sommerfuglen, og endrer liv. For meg er dette bare noe en ekte helt gjør.

I dagens samfunn kan vi bli blendet av alt rundt oss. Mest av alt blir vi blendet av oss selv. Vi kan ikke bry oss om andre så lenge vi ikke har det perfekt. Mange vil nok si at Amélie ikke har et perfekt liv. Hun har ikke en drømmejobb, ingen venner ringer henne om kveldene, klesstilen er sær og oppførselen merkelig. Likevel lar hun ikke dette gå innpå henne. Hun går sine egne veier. Bestemmer seg for å hjelpe mennesker som trenger det, selv om hun hadde trengt en hånd å klemme i selv. Det synes jeg er heltmodig. Og ved å gi bort kjærlighet til andre, finner hun selv kjærlighet. Hun har høy moral, og har verken latex- strømper, muskler eller en sexy kropp. Det hun har er det som virkelig gjelder, og det er dette filmen poengterer. Hun har en vilje som ingen kan stoppe, hun ser lys overalt der andre ville ha sett mørket, og hun har et hjerte som ikke banker bare for seg selv, men også for andre. For ved å glede andre, lander endelig sommerfuglen på Amélies hånd. Og endrer liv.