Amélies musikk

Før dere leser innlegget nedenfor kan dere gjerne gå inn på linken nedenfor og høre en sang fra filmen Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Den er nydelig! Og kanskje vekker den opp gamle sommerminner hos deg også?

http://www.youtube.com/watch?v=oatGH4TLBw8

Amélie - Min heltinne

Tangentene blir trykt ned med en luftig hånd og ut kommer søt musikk. Plutselig sniker det seg inn et parti med lyse toner, de er som små sommerfugler som leker seg i sommerlufta . Disse tonene får deg til å tenke på sommer, en sval bris som kommer smygende mellom alle bladene på de grønne trærne, en sommerbrun hånd som leker seg gjennom håret ditt.

Det er rart at en film, en låt eller en karakter kan skape slike assosiasjoner. Men for meg kan de det. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre er en slik film. Den leker med deg. Lar deg se det nydelige rundt deg som du til vanlig ikke legger merke til. Og mest av alt er det Amélie selv som er sommerfuglen som flyger omkring og følger med på alt som skjer rundt seg. En sjelden gang lander sommerfuglen, og endrer liv. For meg er dette bare noe en ekte helt gjør.

I dagens samfunn kan vi bli blendet av alt rundt oss. Mest av alt blir vi blendet av oss selv. Vi kan ikke bry oss om andre så lenge vi ikke har det perfekt. Mange vil nok si at Amélie ikke har et perfekt liv. Hun har ikke en drømmejobb, ingen venner ringer henne om kveldene, klesstilen er sær og oppførselen merkelig. Likevel lar hun ikke dette gå innpå henne. Hun går sine egne veier. Bestemmer seg for å hjelpe mennesker som trenger det, selv om hun hadde trengt en hånd å klemme i selv. Det synes jeg er heltmodig. Og ved å gi bort kjærlighet til andre, finner hun selv kjærlighet. Hun har høy moral, og har verken latex- strømper, muskler eller en sexy kropp. Det hun har er det som virkelig gjelder, og det er dette filmen poengterer. Hun har en vilje som ingen kan stoppe, hun ser lys overalt der andre ville ha sett mørket, og hun har et hjerte som ikke banker bare for seg selv, men også for andre. For ved å glede andre, lander endelig sommerfuglen på Amélies hånd. Og endrer liv.

"Hvem er din største helt?"

Hvem er min største helt?
Jeg må tenke meg om. Har jeg en helt som jeg ser opp til? Har jeg en person som stiller opp for meg? Som redder meg fra ubehagelige situasjoner, og som klarer å se det positive istede for det negative i disse stundene? En som setter andre fremfor seg selv? Det er ikke Supermann. Alle de gangene jeg har ønsket at en kappe-mann skal komme å redde meg! Fra den skumle hjemturen på en fredagskveld, fra skole og lekser, og fra voksenbursdager med skrikende sangstemmer. Jeg har sett opp mot himmelen, og ventet. Ikke ser jeg noe spindelvev. Ikke ser jeg en stor "S" skinnende mot meg som en ekstra stor stjerne. Ikke ser jeg en kjekk mann som i neste øyeblikk løfter meg opp i de alt for sterke og velformerte armer, for så å fly meg hjem så lett som en fjær. Supermann er ikke min største helt. Uansett hvor mye jeg skulle ønske han var det.

Nei, jeg vet hvem som har ringt meg på vei hjem fra kosekvelden på fredag. Hvem som har massert meg når lekser og skole får hodet mitt til å eksplodere, og hvem som ler med meg mens de henter meg på voksenbursdag og hører det fantastiske koret av 15 voksne menn og kvinner som synger "Mannen var ute etter øl". Mine venner er de beste heltene i hele verden. De støtter meg, forstår meg, redder meg, og har de overnaturlige kreftene som får meg til å le når jeg ikke vil det, eller får meg til å gråte når jeg vil, men ikke tør. De har ikke like store muskler som Supermann, men til gjengjeld ville ikke Supermann ha tent stearinlys og satt på jazz for å ha en ordentlig prat om hvordan jeg har det heller.
Jeg får bare takke for at jeg har så mange helter som jeg vet er der når jeg måtte trenge det. Dèt er luksus det! :-)

Hei hei!
Da er bloggingen i gang :) Her kommer jeg til å svare på oppgaver, diskutere og skrive masse, masse norsk. Velkommen!