Velger vi fritt?

Vi liker å tro at vi står frie til å ta våre egne valg. Hvordan er valg og valgfrihet problematisert i utragene fra Izzat og Tatt av kvinnen?

"Jeg nikket inn i telefonrøret og sa ja, bare kom, og at det sikkert ble bra. Samme kveld kom hun flyttende. Men tolv middels store pappkasser og en kremgul kommode"

Dette er et utrag fra Tatt av kvinnen, romanen skrevet av Erlend Loe. Den handler om en alminnelig mann som rett og slett er blitt tatt av kvinnen. Kvinneskikkelsen i denne romanen, Marianne, snakker om alt hun liker. Stillhet, kommunikasjon, harmoni. Hun kommer inn døra og setter seg i godstolen sin, og derved bryter stillheten og harmonien som før fantes på soverommet der vår mann egentlig hadde lagt seg for å sove. Men kommunikasjon har hun i massevis. Enveiskommunikasjon, vel og merke. Vår mann sitter og nikker mellom sine små søvnintervaller. Har han egentlig noe valg? Han er som en fange. Marianne tar kontroll, han følger etter. Damen i forholdet har alltid rett. Selv når han mener at slutten på filmen der hovedpersonen tar livet av seg var grusom, har han ikke noe valg. Selvfølgelig tok han ikke livet sitt, han fikk vinger og fløy! Det var en vakker film! Vår manns meninger betyr ikke døyten, det er hun som har rett. Hans valg og meninger blir rett og slett ignorert ved at hun overser alt som ikke faller henne i smak. Hennes valg i smak. Kanskje han rett og slett har vanskeligheter for å ta valg fordi det er vanskelig å velge noe som ikke blir lagt merke til. Jo, man kan ta et valg inne i seg, men omhandler valget noen andre som ikke legger merke til dette, finnes ikke noe valg. Men valgfrihet, det har han alltid. Det er bare ikke alle som har motet til å ta det valget..

"Blikkene deres forteller meg at jeg ikke har noe å gråte for - jeg er i min fars makt, jeg er hans datter, hans eiendom, og er ingenting verdt uten ham."

I forhold til vår mann i romanen Tatt av kvinnen, har ikke Noreen i Izzat noen valgmulighet. Hun lever i en pakistansk familie der ære står høyt. Ingenting skal skade pappas ære. Som kvinne skal hun gjøre alt hun blir bedt om å gjøre. Og det gjør hun også. Hun blir giftet bort til en fattig slektning fra landsbygda, og har ingen valg. Ære står foran kjærlighet for familiens overhode. Voldtekt, et liv i "fangenskap"og et ekteskap uten kjærlighet. Har hun noe valg? Å trosse religionen og fremfor alt, familien ville fått katastrofale følger. I utdraget av Izzat skjønner vi at man ikke alltid står frie til å ta egne valg. Noreen er ikke ei jente slik som meg som har mulighet til å ta de fleste valg i livet mitt selv. Min familie og jeg følger ikke en religion som sier at vi skal velget slik og slik. Det gjør de ofte i andre land, og da har man som kvinne ikke noe man skulle ha sagt. Dette kan vi lese i utdraget av Izzat. Menn er de som velger. Hvis ikke kan man miste familie og alt man eier. Er dette en pris man vil betale for å kunne ta egne valg?

Da snakkes vi i... tjue ti?

Ja, da er vi i gang med et nytt tiår. Takk for årene som ha gått der vi i A-klassen har vært sammen. Det er ikke så krise å komme på skolen etter ferien når man vet at det er dere som sitter bak klasseromsdøra! :) Å jaggu skal vi ikke være sammen i to tusen og ti også. Eller skal vi si tjue ti?

Debatten omkring "tyve ti" kontra "to tusen og ti" er blitt aktualisert av årsskiftet – også når det gjelder det muntlige språket. Det er ikke naturlig å si "tyve ni" om året 2009. Det hørtes ut som tallet 29. "Tyve ti" derimot er en slags kortversjon av "to tusen og ti", som høres mer naturlig ut, og dermed er mer utbredt, forklarer Daniel Ims, rådgiver i Norsk språkråd.

Likevel har Språkrådet anbefalt at man sier "to tusen og ti", fordi det er mest rett i forhold til skrive- og uttalemåten brukt om forrige årtusen. Så hva kommer folk til å si? Jeg regner med at vi aldri blir enige. I engelsk er det galt å si "two thousand and ten", men man skal derimot bruke "twenty ten". Jeg regner med at man blir påvirket av de rundt seg. Har man venner som sier "tyve ti" eller "twenty ten" så kan det være lett å gjøre det samme.

Jeg kommer til å si "to tusen og ti", men man vet aldri med språket. Hva med dere? :)

Amélies musikk

Før dere leser innlegget nedenfor kan dere gjerne gå inn på linken nedenfor og høre en sang fra filmen Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Den er nydelig! Og kanskje vekker den opp gamle sommerminner hos deg også?

http://www.youtube.com/watch?v=oatGH4TLBw8

Amélie - Min heltinne

Tangentene blir trykt ned med en luftig hånd og ut kommer søt musikk. Plutselig sniker det seg inn et parti med lyse toner, de er som små sommerfugler som leker seg i sommerlufta . Disse tonene får deg til å tenke på sommer, en sval bris som kommer smygende mellom alle bladene på de grønne trærne, en sommerbrun hånd som leker seg gjennom håret ditt.

Det er rart at en film, en låt eller en karakter kan skape slike assosiasjoner. Men for meg kan de det. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre er en slik film. Den leker med deg. Lar deg se det nydelige rundt deg som du til vanlig ikke legger merke til. Og mest av alt er det Amélie selv som er sommerfuglen som flyger omkring og følger med på alt som skjer rundt seg. En sjelden gang lander sommerfuglen, og endrer liv. For meg er dette bare noe en ekte helt gjør.

I dagens samfunn kan vi bli blendet av alt rundt oss. Mest av alt blir vi blendet av oss selv. Vi kan ikke bry oss om andre så lenge vi ikke har det perfekt. Mange vil nok si at Amélie ikke har et perfekt liv. Hun har ikke en drømmejobb, ingen venner ringer henne om kveldene, klesstilen er sær og oppførselen merkelig. Likevel lar hun ikke dette gå innpå henne. Hun går sine egne veier. Bestemmer seg for å hjelpe mennesker som trenger det, selv om hun hadde trengt en hånd å klemme i selv. Det synes jeg er heltmodig. Og ved å gi bort kjærlighet til andre, finner hun selv kjærlighet. Hun har høy moral, og har verken latex- strømper, muskler eller en sexy kropp. Det hun har er det som virkelig gjelder, og det er dette filmen poengterer. Hun har en vilje som ingen kan stoppe, hun ser lys overalt der andre ville ha sett mørket, og hun har et hjerte som ikke banker bare for seg selv, men også for andre. For ved å glede andre, lander endelig sommerfuglen på Amélies hånd. Og endrer liv.

"Hvem er din største helt?"

Hvem er min største helt?
Jeg må tenke meg om. Har jeg en helt som jeg ser opp til? Har jeg en person som stiller opp for meg? Som redder meg fra ubehagelige situasjoner, og som klarer å se det positive istede for det negative i disse stundene? En som setter andre fremfor seg selv? Det er ikke Supermann. Alle de gangene jeg har ønsket at en kappe-mann skal komme å redde meg! Fra den skumle hjemturen på en fredagskveld, fra skole og lekser, og fra voksenbursdager med skrikende sangstemmer. Jeg har sett opp mot himmelen, og ventet. Ikke ser jeg noe spindelvev. Ikke ser jeg en stor "S" skinnende mot meg som en ekstra stor stjerne. Ikke ser jeg en kjekk mann som i neste øyeblikk løfter meg opp i de alt for sterke og velformerte armer, for så å fly meg hjem så lett som en fjær. Supermann er ikke min største helt. Uansett hvor mye jeg skulle ønske han var det.

Nei, jeg vet hvem som har ringt meg på vei hjem fra kosekvelden på fredag. Hvem som har massert meg når lekser og skole får hodet mitt til å eksplodere, og hvem som ler med meg mens de henter meg på voksenbursdag og hører det fantastiske koret av 15 voksne menn og kvinner som synger "Mannen var ute etter øl". Mine venner er de beste heltene i hele verden. De støtter meg, forstår meg, redder meg, og har de overnaturlige kreftene som får meg til å le når jeg ikke vil det, eller får meg til å gråte når jeg vil, men ikke tør. De har ikke like store muskler som Supermann, men til gjengjeld ville ikke Supermann ha tent stearinlys og satt på jazz for å ha en ordentlig prat om hvordan jeg har det heller.
Jeg får bare takke for at jeg har så mange helter som jeg vet er der når jeg måtte trenge det. Dèt er luksus det! :-)

Hei hei!
Da er bloggingen i gang :) Her kommer jeg til å svare på oppgaver, diskutere og skrive masse, masse norsk. Velkommen!